Det Norske Akademis Ordbok

oppfinner

oppfinner 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; oppfinneren, oppfinnere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
oppfinneren
ubestemt form flertall
oppfinnere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[å`pfinər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av oppfinne med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som gjør oppfinnelser
SITATER
  • jeg er en opfinder
     (Henrik Ibsen Vildanden 129 1884)
  • det forekommer meg at oppfinneren av dette uttrykket [«mistenkeliggjøre rettsoppgjøret»] må være en mistenkelig person
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 128 1976)
     | fra artikkelen «Dødsstraff» (1948)
  • [han] hadde tatt den beslutning å bli oppfinner, selv om han først måtte se til å bli ingeniør for å ha noe å leve av
     (Jens Bjørneboe Blåmann 52 1959)
  • [han] utviklet seg fra en ganske vanlig gutt til poet og oppfinner og rebell
     (Beate Grimsrud En dåre fri LBK 2010)