Det Norske Akademis Ordbok

oppdagelse

oppdagelse 
substantiv
BØYNINGen; oppdagelsen, oppdagelser
UTTALE[å´pdag(ə)lsə], [åpda:´g(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til oppdage, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 etterforskning
 | jf. oppdagelsesavdeling, oppdagelsesbetjent, oppdagelsespoliti
2 
det å oppdage(s), legge(s) merke til
SITATER
  • han er ganske betaget af den opdagelse, jeg har gjort
     (Henrik Ibsen En folkefiende 62 1882)
  • [en] oppdagelse av sprekkdannelser i kirkens grunnmur
     (Vibeke Løkkeberg Purpur LBK 2002)
  • oppdagelsen av kikkehullet inn til jentedusjen
     (Kristian Klausen Akilles LBK 2011)
  • nå gjorde den eldre konstabelen en viktig oppdagelse
     (Bernt Rougthvedt Tårn LBK 2013)
UTTRYKK
gå på oppdagelse
utforske (sted), ofte i forventning om å se nye, spennende ting
 | jf. oppdagelsesferd, oppdagelsesreise
  • [hun] gikk på oppdagelse i sin egen by: langs Akerselven til Sagene og videre bortover til Grünerløkken og helt til Vålerengen
     (Tordis Ørjasæter Menneskenes hjerter 68 1993)
  • motet … til å gå utenom stiene, på oppdagelse
     (Atle Næss Innersvinger LBK 2002)
3 
det at noe hittil ukjent (i naturen) blir kjent ved at noen blir oppmerksom på det eller forstår det
 | til forskjell fra oppfinnelse
SITATER
  • [oppdagelsen av Amerika] var en merkedag i opdagelsernes historie
     (Øvre Richter Frich Boken om tobakk 13 1934)
  • siden de store oppdagelsers tid har interkontinentale reiser vært forholdsvis utbredte
     (Thomas Hylland Eriksen Veien til et mer eksotisk Norge LBK 1991)
  • den innovative kjemikeren Harold Urey (1893–1981), som i en alder av 41 år fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av tungtvann
     (Øyvind Paasche og Erik Kolstad Hva er klima (2022) 111)