Det Norske Akademis Ordbok

omdømme

omdømme 
substantiv
BØYNINGet; omdømmet
ETYMOLOGI
av norrønt umdǿmi 'dom, avgjørelse'; annet ledd dǿmi, se døme
BETYDNING OG BRUK
1 
bedømmelse (av noe(n))
; dom
SITATER
  • [vi bør] ikke udsætte os for et skævt omdømme
     (Henrik Ibsen Gengangere 37 1881)
  • Arnold Bennett … staar [høyt] i sine landsmænds omdømme
     (A-magasinet 19.05.1927/11)
  • hensikten med å oppføre seg skikkelig er å vinne i folks omdømme
     (Vera Henriksen Verdenstreet 202 1993)
1.1 
omverdenens oppfattelse av person, organisasjon e.l.
; aktelse
SITATER
  • det [er] vel neppe noen annen i Norge som har bidratt sterkere til å styrke forsvarets prestisje og omdømme enn kong Olav
     (Jo Benkow Olav – menneske og monark 322 1991)
  • det har undret verden at det tyske folk med sitt betydelige kulturelle og vitenskapelige omdømme, lot seg undertrykke av despoten Hitler
     (Anton Smith-Meyer Forsoning i vår tid, 1945–1980 9 2000)
  • det hele [ble] en så grumsete affære at det satte varige flekker på [den britiske statsminister] Tony Blairs omdømme
     (Christian Borch Sannhetens kår LBK 2009)
  • [kronprins] Olavs seiling bidrar til å bygge hans omdømme
     (Tore Rem Olav V. Den fremmede 162 2020)
  • det er bare usanne påstander som er ærekrenkende. Har de et rimelig faktisk grunnlag, er det jo ikke ytringen som skader omdømmet ditt – det har du klart selv
     (Anine Kierulf Hva er ytringsfrihet 121–122 2021)
2 
dømmekraft
; skjønn
EKSEMPEL
  • ha sunt omdømme
SITATER
  • hans rappe omdømme var mærkelig sikkert
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 128 1917)
  • hver mand maatte lite paa sit eget omdømme i mange ting
     (Sigrid Undset Husfrue 104 1921)
  • hos Smiths har de tradisjoner, de bruker rikdommen sin med omdømme
     (Cora Sandel Barnet som elsket veier 169)