Det Norske Akademis Ordbok

måfå

måfå 
substantiv
BØYNINGubøyelig
UTTALE[må:´få]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
sammensatt av må (presens av måtte) i betydningen 'kan' og få
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
på måfå
 | på må og få
på slump
; på det uvisse
; på lykke og fromme
  • Deres fader kan have glemt at datere sin underskrift, og så har en eller anden gjort det på måfå her
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 62 1879)
  • Johan Magnusvakk let ut, kom ned på gaten, drev på måfå bortover byen
     (Ove Arthur Ansteinsson Det røde vælde 167 1912)
  • paa maa og faa gik Tengel og lette
     (Johan Falkberget Fimbulvinter 76 1919)
  • Erlend strøk gjennem gaterne og veiterne fort, paa må og faa
     (Sigrid Undset Husfrue 391 1921)
  • jf.
     
    skuddet var fyrt av ut i må og få
     (Carl Vestaberg Rev 10 1929)
  • [han] rakte hånden ut i mørket på måfå
     (Johan Borgen Lillelord 21 1955)
  • jf.
     
    jeg gynget hen så skjønt på må og få
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt I (1957) 27)
  • han begynte å bla på måfå
     (Thorvald Steen Den lille hesten 27 2002)
  • han grep en bok bak seg og slo opp på måfå
     (Kurt Aust Kaos og øyeblikkets renhet LBK 2008)
  • alt han sa var meningsløst, på måfå
     (Lars Saabye Christensen Magnet 404 2015)
  • jeg la [boken] foran meg på bordet og lette på måfå i teksten
     (Maja Lunde Bienes historie 354 2015)