Det Norske Akademis Ordbok

myldre

myldre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLmyldret, myldret, myldring
preteritum
myldret
perfektum partisipp
myldret
verbalsubstantiv
myldring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[my`ldrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form myldre, jf. svensk myllra, av uviss opprinnelse; se også myldrende
BETYDNING OG BRUK
om levende vesener, bevegelige ting, fenomener, ofte med formelt subjekt det
 bevege seg omkring, frem og tilbake i store mengder
; vrimle
; yre
; kry
EKSEMPEL
  • det myldret av maur
SITATER
  • mylrende skarer
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 207)
  • [birkebeinerne] myldrer i tusendvis ned over Ekeberg
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 161 1872)
  • atter en sværm! De myldrer og kryr
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 142)
  • folk myldret ut
     (Johan Bojer Samlede verker I 52)
  • hun trengte [skriket] tilbake, bet tennene sammen. Tankene myldret
     (Ebba Haslund Fra mitt Stromboli 67 1991)
  • jeg husket fra barndommen det vantro grøsset hver gang jeg løftet steiner og så at det myldret med stygge kryp
     (Tove Nilsen Kvinner om natten LBK 2001)
  • i løpet av sekunder var plenen full av katter med sår og skavanker, de myldret fram fra ruinene
     (Tove Nilsen Nordens elefanter og andre bekjente 67 2022)