Det Norske Akademis Ordbok

muntre

muntre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLmuntret, muntret, muntring
preteritum
muntret
perfektum partisipp
muntret
verbalsubstantiv
muntring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mu`ntrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk muntern, avledet av munter, se munter
BETYDNING OG BRUK
1 
nå vanligvis fulgt av partikkelen opp
 gjøre munter, i bedre humør
; oppmuntre
SITATER
  • vinen havde muntret [dem]
     (Thomas Krag Ada Wilde 98 1896)
  • refleksivt
     
    muntre sig med jagt
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 483 1903)
  • riktignok har Anton Coldevin muntret os litt de siste dager
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 122 1915)
  • [mange slags tanker] støttet ham og muntret ham op
     (Gabriel Scott Kilden 206 1918)
  • hun snakker med bestefar for å muntre ham opp
     (Aksel Selmer Bomvokteren LBK 2013)
  • refleksivt
     
    la oss gå og kjøpe klær, vi trenger noe å muntre oss opp med
     (Brynjulf Raaen Den som brenner får svi LBK 2001)
2 
foreldet
 vekke
SITAT
  • Hedvig: «Det er kanske bra’, det, at han får sove, mor.» – Gina: «… så er det ikke værdt, vi muntrer ham for tidlig da»
     (Henrik Ibsen Vildanden 205 1884)