Det Norske Akademis Ordbok

munning

munning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; munningen, munninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
munningen
ubestemt form flertall
munninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mu`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter tysk Mündung; jf. munne og suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
nederste del av elveløp hvor det ender i havet, i en innsjø eller i en annen elv, eller ytterste del av en fjord
 | jf. elvemunning, fjordmunning
EKSEMPEL
  • Fredrikstad ligger ved Glommas munning
SITATER
  • i munningen av Jenisei ble det i 1859 fanget 25 småhval
     (Fridtjof Nansen Gjennem Sibirien 60 1914)
  • et bredt sund … med munning ut mot åpent hav i hver ende
     (Liv Køltzow Øyet i treet 22 1970)
  • byen Königsberg ligger ved munningen av elven Pregel
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 463 2004)
1.1 
nederste del av en dal hvor den går over i lavland eller i en annen dal
; os
 | jf. dalmunning
2 
ytre, rørformede ende(åpning) på skytevåpen, drikkekar e.l.
 | jf. geværmunning, revolvermunning
SITATER
  • langsomt svinget kanonene i stilling og pekte med sorte munninger mot stredene og smugene
     (Chr. A.R. Christensen Verden igår og idag 2 129 1936)
  • utført som en smal bord ble det [dvs. det trykte mønsteret] brukt inne i munningen på krus
     (Randi Gaustad Gammelt norsk stentøy 46 1980)
  • han hever geværet og peker på meg med det, så jeg ser rett inn i munningen
     (Tonje Røed Udødelig med deg 239 2001)
  • midt på den ene veggen var en metallrist skrudd fast over munningen av en ventilasjonssjakt
     (Stig Sæterbakken Gjennom natten LBK 2011)