Det Norske Akademis Ordbok

munning

munning 
substantiv
BØYNINGen; munningen, munninger
UTTALE[mu`n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter tysk Mündung; jf. munne og suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
nederste del av elveløp hvor det ender ut (i havet, i en innsjø eller i en annen elv)
; ytterste del av en fjord hvor den går over i hav eller i en annen fjord
; nederste del av en dal hvor den går over i lavland eller i en annen dal
; os
 | jf. elvemunning, fjordmunning, dalmunning
EKSEMPEL
  • ved Glommas munning
SITAT
  • byen Königsberg ligger ved munningen av elven Pregel
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
2 
ytre ende eller endeåpning av et rør, særlig av løp på et skytevåpen
 | jf. geværmunning, revolvermunning
SITATER
  • han hever geværet og peker på meg med det, så jeg ser rett inn i munningen
     (Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)
  • midt på den ene veggen var en metallrist skrudd fast over munningen av en ventilasjonssjakt
     (Stig Sæterbakken Gjennom natten LBK 2011)