Det Norske Akademis Ordbok

moll

Likt stavede oppslagsord
moll 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; mollen, moller
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
mollen
ubestemt form flertall
moller
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mål:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Moll fra middelalderlatin molle, nøytrum av mollis 'bløt'; ordparet dur–moll har sitt utspring i middelalderens latinske betegnelser for tonene B og H, som henspiller på notasjonsmåtens (fortegnets) fasong. Tonen B (B♭) ble kalt b molle (også b rotundum) 'den bløte (avrundede) b'. Tonen H (B♮), ble kalt b durum (også b quadratum) 'den harde (kantete) b'. Molltonearten på C inneholder B♭ (b molle), mens durtonearten på C inneholder B♮ (b durum). Navnene på de to B-tonene har så gått over til å betegne tonearttypene
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk
 toneart bygd over skala med liten ters (mollskala)
 | til forskjell fra dur; jf. a-moll o.l.
EKSEMPLER
  • stykket går i moll
  • a-moll
SITATER
  • han vidste, at Hans blot kunde tre akkompagnementer; et i moll og to i dur
     (Alexander L. Kielland Samlede værker I (Mindeutgave) 6)
  • musikken skifter fra moll til dur, og trombonene kommer inn over de lange, blanke strykeakkordene
     (Eivind Buene Allsang LBK 2012)
  • der sitter en trubadur og synger sine sanger i både moll og dur
     (Ole Paus Pauspoeten 104 2020)
     | i visen «Kronikk»
UTTRYKK
harmonisk moll
se harmonisk
melodisk moll
se melodisk
ren moll
mollskala, molltoneart med liten sekst og liten septim
; eolisk skala
2 
overført
 klangfarge som (i klassisk og romantisk musikk) kan vekke eller uttrykke vemod, melankoli
 | til forskjell fra dur
SITATER
  • [løven] i moll maa klynke, som brølte før i dur
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 349)
  • gaa til moll fra dur
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 169)
  • overført
     
    kollisjoner mellom duren fra de inntrengende og stuens moll
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 108 1949)