Det Norske Akademis Ordbok

moll

Likt stavede oppslagsord
moll 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; mollen, moller
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
mollen
ubestemt form flertall
moller
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mål:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Moll fra middelalderlatin molle, nøytrum av mollis 'bløt'; ordparet dur–moll har sitt utspring i middelalderens latinske betegnelser for tonene B og H, som henspiller på notasjonsmåtens (fortegnets) fasong. Tonen B (B♭) ble kalt b molle (også b rotundum) 'den bløte (avrundede) b'. Tonen H (B♮), ble kalt b durum (også b quadratum) 'den harde (kantete) b'. Molltonearten på C inneholder B♭ (b molle), mens durtonearten på C inneholder B♮ (b durum). Navnene på de to B-tonene har så gått over til å betegne tonearttypene
BETYDNING OG BRUK
musikk
 toneart bygd over skala med liten ters (mollskala)
 | til forskjell fra dur; jf. a-moll o.l.
EKSEMPLER
  • stykket går i moll
  • a-moll
SITATER
  • han vidste, at Hans blot kunde tre akkompagnementer; et i moll og to i dur
     (Alexander L. Kielland Samlede værker I (Mindeutgave) 6)
  • musikken skifter fra moll til dur, og trombonene kommer inn over de lange, blanke strykeakkordene
     (Eivind Buene Allsang LBK 2012)
UTTRYKK
harmonisk moll
melodisk moll
ren moll
mollskala, molltoneart med liten sekst og liten septim
; eolisk skala
overført
 klangfarge som (i klassisk og romantisk musikk) kan vekke eller uttrykke vemod, melankoli
 | til forskjell fra dur
SITATER
  • [løven] i moll maa klynke, som brølte før i dur
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 349)
  • gaa til moll fra dur
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 169)
  • overført
     
    kollisjoner mellom duren fra de inntrengende og stuens moll
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 108 1949)