Det Norske Akademis Ordbok

minister

minister 
substantiv
BØYNINGen; ministeren, ministere
UTTALE[mini´stər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin minister 'tjener, hjelper', avledet av minus 'mindre'
BETYDNING OG BRUK
1 
medlem av en regjering
; statsråd
 | jf. statsminister, utenriksminister, finansminister
SITATER
  • [Bernadottes] duelighed som minister eller statsraad for krigsvæsenet [i Frankrike]
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,7 8)
  • Hussejn, en østerlandsk minister
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 4)
  • ministeren for offentlig sikkerhet [i Kina], Yuan Chongwu
     (NTBtekst 29.12.1985)
  • vi er tilfreds med at Helgeland regionråd gir ministeren klar beskjed
     (Helgelands Blad 27.12.2010)
  • når riksmedia dekket Lofoten og spørsmålet om oljeutvinning, var det som regel når en minister, en stortingspolitiker eller en annen kjendis, dukket opp
     (Odd Klippenvåg Ljublju LBK 2011)
  • ryktene sier at en av ministrene i Berlusconis regjering er tatt på fersk gjerning med en syttenåring
     (Simen Ekern Roma LBK 2011)
UTTRYKK
minister uten portefølje
se portefølje
2 
foreldet, om tidligere forhold
 ambassadør
; gesandt
; sendemann
SITATER
  • den svensk-norske minister [i Roma i 1881]
     (Henrik Ibsen Samlede verker XVII 417)
  • 5. april [1940] hadde regjeringen mottatt en skarp diplomatisk note fra den britiske og den franske ministeren i Oslo
     (Tore Rem Olav V. Krigeren 20 2021)
     | jf. note