Det Norske Akademis Ordbok

manet

manet 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; maneten, maneter
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
maneten
ubestemt form flertall
maneter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[mane:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig av norrønt *marneta, grunnbetydning 'havnesle'; første ledd i så fall marr 'hav, sjø' (jf. marbakke, marehalm og marsvin); annet ledd -neta, en hjemlig form beslektet med nesle
BETYDNING OG BRUK
zoologi
 fellesbetegnelse for frittsvømmende dyr med gelatinaktig, skålformet kroppsform
; gople
 | jf. stormanet, småmanet, kammanet
SITATER
  • fæle korstrold og maneder
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 552)
  • under land drev strømmen i den klare, kolde sjø et utal af maneter, lige fra de tøndestore, røde buskede rustmørjer til de små violetblaa
     (Jonas Lie Samlede Digterverker IV 342)
  • [han] blev fuld av vabler av maneteren
     (Knut Hamsun Men livet lever I 10 1933)
  • jeg lå på magen og så bergnebber snappe mot rur på bryggepåler mens maneter gled langsomt forbi med langt trådslep
     (Tove Nilsen Skrivefest LBK 2005)
  • maneten var våt og slimete
     (Stig Beite Løken Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd LBK 2012)