Det Norske Akademis Ordbok

lydelig

lydelig 
adjektiv
BØYNINGlydelig
UTTALE[ly:`d(ə)li]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av lyde med suffikset -lig
BETYDNING OG BRUK
litterært
 som høres høyt og klart
; høylytt
EKSEMPEL
  • en opplesning skal være lydelig, tydelig og prydelig
     | etter overlærer ved Bergen Katedralskole, Lyder Sagen (1777–1850), jf. Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 33
SITATER
  • lydelig latter
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 59 1870)
  • enkelte græd lydelig
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter I 281)
  • [forkynne] med lydelig røst
     (Bernt Lie Mot Overmagt 10 1907)
  • tilhørernes lydelige bravo- og bifaldsrop
     (Fredrik Viller Gamle Friks diamant 157 1911)
  • høit og lydeligt skal de faa det at vite
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker I 182)
  • bare en lydelig snorken var svaret på detektivens hissige rop
     (Øvre Richter Frich Gullåren (1936) 44)
  • to taffelur som tikker lydelig
     (Marika Norden Sjelelegen 9 1937)
  • han tok vodkaglasset … Slurpet lydelig
     (Kjersti Scheen Ingen applaus for morderen 204 1996)
  • hun trekker pusten lydelig og svarer
     (Kari Bøge Komponisten LBK 2008)
  • et lydelig sukk
     (Jørgen Gunnerud Byen med det store hjertet LBK 2009)