Det Norske Akademis Ordbok

lovtrekker

lovtrekker 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; lovtrekkeren, lovtrekkere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
lovtrekkeren
ubestemt form flertall
lovtrekkere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
jf. dansk lovtrækker, annet ledd avledet av trekke med suffikset -er, grunnbetydning trolig 'person som trekker/strekker lovene slik at de tilpasses en bestemt hensikt'
BETYDNING OG BRUK
nedsettende
 person som fortolker loven til egen eller sin klients fordel
 | jf. tingstut, vinkelskriver
SITAT
  • [François Rabelais’] satire mot teologer, mot munker, mot Rom og Calivn, mot lovtrekkere og pedanter
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 21 1958)