Det Norske Akademis Ordbok

lovart

lovart 
substantiv
BØYNINGubøyelig
UTTALE[lo:´vart]Uttale-veiledning
VARIANTluvart
ETYMOLOGI
fra nederlandsk te loeve waart, loefwarts 'mot vindsiden'; første ledd lo, annet ledd beslektet med -vortes, jf. innvortes, utvortes
BETYDNING OG BRUK
sjøfart
 (den) side, (det) farvann som vinden kommer fra
 | jf. le
EKSEMPLER
  • se land til lovart
  • holde seg til lovart
SITATER
  • han skotted i læ mod Gæslingens top og til luvart mod Hesnæs sund
     (Henrik Ibsen Digte 95 1875)
  • i læbord strømmede vandet ind og fra luvart fik vi af og til en overhaling
     (H. Schulze Fra Lofoten og Solør 36 1865)
  • den, som ejer sin egen skude, kan spytte til luvart, saa meget han selv vil
     (Jonas Lie Rutland 155 1880)
  • så bygger en sjø op til lovart. Skuta får en volsom dunk
     (Fridtjof Nansen Blant sel og bjørn 60 1924)
  • han skottet ut i luvart og spyttet ned i le
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 31 1931)
  • et stykke dekk til luvart hvor en kan bevege seg
     (Aksel Sandemose Som et neshorn med hjernebetennelse 22 1972)
  • forsiktig la jeg henne en kvartsrek opp til lovart, bare for å føle kontakten, for å kjenne hvordan hun var på roret
     (Jens Bjørneboe Haiene 25 1974)
UTTRYKK
gå til lovart av noen
overført, sjelden
 overgå noen
; ta innersvingen på
  • Bully Hayes gikk ingen til luvart av, når det gjaldt å holde kommandoen
     (Norges Handels- og Sjøfartstidende 1936/46/6/2)