Det Norske Akademis Ordbok

lalle

lalle 
verb
BØYNINGlallet, lallet, lalling
UTTALE[la`l:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
lydord; jf. lulle
BETYDNING OG BRUK
1 
om spedbarn
 frembringe språklyd uten mening, oftest enkle, ensformig gjentatte lydforbindelser
SITAT
  • [trafikkofferet] sitter som lallende idiot i en rullestol
     (Håvard Rem Bob Dylan 83 1999)
2 
om voksen person
 snakke (eller rope, synge) med utydelig artikulerte ord (på grunn av svekkelse eller beruselse)
SITATER
  • min hedeste bøn, mit eneste gode, er kommen paa lallende tunger i mode
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 105)
  • tungen svigtet, hun lallet haast
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 91)
  • den drukne mands lallende brøl
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 182 1900)
  • en overstadig beruset mann satt på trappen utenfor et stengt vertshus og lallet på en sang
     (Kristine Næss Rita blir forfatter LBK 2002)
  • sitte i en krok og lalle
     (Tove Nilsen Sommer 2005 117 2006)
3 
barnespråk
 gå til ro
; sove
EKSEMPEL
  • snart er det tid for å lalle
UTTRYKK
sove, bysse lalle
med lalle brukt adverbielt
 sove
 | jf. bysselalle
  • bergenske børn sover ikke simpelthen, «de sover lalle»
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 21 1896)
  • nå skal det jammen bli godt å få bysse lalle
     (Tove Nilsen Den eneste broren 300 2020)