Det Norske Akademis Ordbok

kvittering

kvittering 
substantiv
BØYNINGen; kvitteringen, kvitteringer
UTTALE[kvite:´riŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til kvittere, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å kvittere(s)
2 
skriftlig erklæring for mottagelse av penger, varer, gjenstander e.l.
EKSEMPLER
  • be om kvittering
  • ta vare på kvitteringen
  • varen byttes kun ved fremvisning av kvittering
SITATER
  • jeg skylder Dem kvittering og ikke juling
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 195)
  • hun betalte, fikk kvitteringa og vekslepengene
     (Dag Solstad 25. september-plassen 97 1974)
  • kvittering på innlevering av bilskiltene
     (Dag Solstad Medaljens forside 245 1990)
  • overført
     
    de som gjemte verdier i klærne … ville øyeblikkelig få en håndfast kvittering fra vaktene her nede. De sto allerede klar med stokkene
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd LBK 1991)
     | gjengjeldelse
  • bartenderen spurte om han ville ha kvitteringen
     (Jørgen Gunnerud Byen med det store hjertet LBK 2009)