Det Norske Akademis Ordbok

kvittere

kvittere 
verb
BØYNINGkvitterte, kvittert, kvittering
UTTALE[kvite:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via middelnedertysk quiteren (jf. tysk quittieren), fra middelalderlatin quitare, til quietus 'rolig, stille'; jf. kvitt; se også kvittering
BETYDNING OG BRUK
1 
gi skriftlig bevis (for mottagelse av penger, varer e.l.)
EKSEMPEL
  • kvittere for et beløp
SITATER
  • motta og kvittere for to krigsfanger
     (Hans Aanrud Fortællinger for barn I 200 1917)
  • «Da må du kvittere her,» sier budet
     (Kim Småge Dobbeltmann LBK 2004)
  • jeg gikk til postkontoret på Tøyen, kvitterte ut en pakke
     (Stig Aasvik Indre anliggender LBK 2012)
1.1 
om person som utsteder eller overbringer regning
 forsyne (regning) med en erklæring om at det beløp det gjelder er mottatt, underskrevet med utstederens (pengemottagerens) underskrift
EKSEMPLER
  • sende varer med kvittert regning
  • regning i kvittert stand
2 
gi vederlag (for en mottatt tjeneste, oppmerksomhet e.l.)
EKSEMPEL
  • sjøfart
     
    kvittere losen
     | betale losen og la ham gå fra borde
3 
gjøre gjengjeld
SITATER
  • [sangeren] blev mottatt med varmt bifall og måtte kvittere med ekstranummer
     (Dagbladet 1935/225/7/4)
  • Henriksen kvitterte med skyggen av et smil
     (Jørgen Gunnerud Byen med det store hjertet LBK 2009)
4 
foreldet, muntlig
 gi fra seg
; kvitte seg med
; skille seg av med (ekskrementer, føde man ikke tåler, sykelige dannelser e.l.)
EKSEMPEL
  • kvittere en nyresten
SITATER
  • om hesten sa folk inde i byen, at den aad sagflis og høvelspaan, og at den tit gjengjæld kvitterte panelingsbord og tretorns planker
     (Jonas Dahl Broder Peder eller verdens løn 11 1910)
  • saa følte jeg din haand stryke over min pande. Da forstod jeg, at jeg endnu ikke hadde kvittert jorden
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 55)
  • [legen] spurte mor, om Edle hadde «kvittert» i dag
     (Sfinx Kjent folk gjennem årene 17 1936)