kvinke - Det Norske Akademis ordbok

kvinke

verb

BØYNINGkvinket, kvinket, kvinking

UTTALE[kvi`ŋkə]

Uttale-veiledning

ETYMOLOGI

av norrønt kveinka, utvidet form av kveina, beslektet med verbet kvie

BETYDNING OG BRUK

1

klynke svakt

; pipe klynkende

SITATER

[han hørte] troldungen kvinkede og bar sig ille

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1871) 49)
løitnanten rappede ham over akslen med kjæppen, saa kroken kvinkede

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 22)
nogen hadde stønnet kvinkende tæt ved ham, ganske i nærheden

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 143)
kvinkende skrig

(Olaf Bull Digte 127 1909)
Ingunn kvinket lavt og gjellt, som en hund der blir sparket

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 284 1925)
hunden kvinket og tutet, stakkar

(Hans E. Kinck Sneskavlen brast II 47 1919)
ternen [fløy] snehvid i solen, og kvinked og skreg

(Hans E. Kinck Emigranter 8 1904)
felen skrek og gvinket

(Chr. Skredsvig Romaner og fortællinger I 28)
en kveldsblest får det til å kvinke om husnovene

(Pål Gerhard Olsen Fredstid LBK 2000)

2

klimpre

; kvinkelere

SITAT

[hun] tok guitaren og kvinket

(Sigrid Undset Jenny 25 1911)

Sitér denne ordartikkelen