Det Norske Akademis Ordbok

kulminere

kulminere 
verb
BØYNINGkulminerte, kulminert, kulminering
UTTALE[kulmine:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin culminare, til latin culmen 'topp'; jf. kulmen; jf. fransk culminer, tysk kulminieren
BETYDNING OG BRUK
1 
nå mest om prosess, utvikling
 nå høydepunktet, topp-punktet
; nå kulminasjon
SITATER
  • lørdag kulminerte flommen i Øieren for denne gang
     (Morgenbladet 1936/145/7/6)
  • forholdene i studentpolitikken i Oslo ble turbulente. Utviklingen kulminerte i 68’ernes opprør
     (Christian Borch Ramis vei LBK 2005)
  • en oppmykningsprosess som kulminerte med det andre Vatikankonsilet
     (Simen Ekern Roma LBK 2011)
2 
astronomi, om himmellegeme
 være i (øvre, nedre) kulminasjon