Det Norske Akademis Ordbok

kulminasjon

kulminasjon 
substantiv
BØYNINGen; kulminasjonen, kulminasjoner
UTTALE[kulminaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
innlånt; jf. fransk, engelsk culmination, tysk Kulmination; fra nylatin culminatio (genitiv culminationis); verbalsubstantiv til kulminere
BETYDNING OG BRUK
1 
det å kulminere
; (det å nå) høydepunkt, toppunkt (i forløp, utvikling)
SITATER
  • da Julenatsstemningen havde naaet sin kulmination afsluttedes festen med dans
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 90 1903)
  • Chopins 4 ballader blev vel kulminasjonen av [pianistens] ydelser igaar
     (Nationen 1931/50/4/3)
  • [vi har] nådd kulminasjon av flommen
     (Morgenbladet 1936/140/5/6)
  • den siviliasjonstrette lengsel etter det spontane, det ekte og opprinnelige, fikk sin kulminasjon i nudismen
     (Kjetil Rolness Vulgær og vidunderlig 152 1992)
  • dødsscenen er verkets endelige kulminasjon
     (Stig Sæterbakken Dirty Things LBK 2010)
2 
astronomi
 største eller laveste høyde på himmelen for himmellegeme i løpet av døgnet
UTTRYKK
øvre kulminasjon
den høyeste stilling for et himmellegeme i løpet av et døgn, som inntreffer når himmellegemet står i meridianen mot sør
nedre kulminasjon
den laveste stilling for et himmellegeme i løpet av et døgn, som inntreffer når himmellegemet står i meridianen mot nord