Det Norske Akademis Ordbok

krining

krining 
substantiv
BØYNINGen; kriningen, krininger
UTTALE[kri:`niŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til krine, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 det å krine(s), smøre(s) eller pynte(s) i mønster
2 
dialektalt
 noe som er krint
; snirklete, buede linjer, figurer e.l.
SITAT
  • [de underjordiske] tålte ikke kors og krining over eiendelene sine
     (Regine Normann Nordlandsnatt 34 1927)