krangle - Det Norske Akademis ordbok

krangle

verb

MODERAT BOKMÅLkranglet, kranglet, krangling

preteritum

kranglet

perfektum partisipp

kranglet

verbalsubstantiv

krangling

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[kra`ŋlə]

ETYMOLOGI

til dialektalt kranglen (adjektiv) 'krokete, vridd'; jf. krongle; jf. også norrønt kranga 'dra, kreke seg frem'; i denne betydningen etter svensk krångla

BETYDNING OG BRUK

diskutere iltert, uvennskapelig

; yppe til kiv

; trette

; kjekle

SITATER

han tog paa at krangle og trætte med dronningen

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 213 1879)
der krangledes en hel del, forlangtes refusion av stat og av kirkefond

(Bernt Lie Mot Overmagt 203 1907)
overført

tre minutter før full tid fikk han på en eller annen måte kranglet med seg ballen helt opp til målstolpen

(Bergens Arbeiderblad 02.07.1964/8)
jeg har diskutert eller kranglet med dem om kvinnesyn

(Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)
guttene krangler om hvem som skal begynne [i ludospillet]

(Benedicte Meyer Kroneberg Ingen skal høre hvor stille det er LBK 2010)

UTTRYKK

krangle seg til (noe)

mase seg til, insistere på (noe)

krangle seg til ekstra tid på eksamen
det hadde gått opp for henne at hun aldri hadde fått anledning til å krangle seg til noe

(Marita Liabø Mafia LBK 2004)
han [fikk] krangla seg til å ha det minste rommet for seg selv

(Sverre Knudsen Mannen som ble edru LBK 1999)