Det Norske Akademis Ordbok

krangle

krangle 
verb
BØYNINGkranglet, kranglet, krangling
UTTALE[kra`ŋlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til dialektalt kranglen (adjektiv) 'krokete, vridd'; jf. krongle; jf. også norrønt kranga 'dra, kreke seg frem'; i denne betydningen etter svensk krångla
BETYDNING OG BRUK
1 
diskutere iltert, uvennskapelig
; yppe til kiv
; trette
; kjekle
SITATER
  • han tog paa at krangle og trætte med dronningen
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 213 1879)
  • der krangledes en hel del, forlangtes refusion av stat og av kirkefond
     (Bernt Lie Mot Overmagt 203 1907)
  • overført
     
    tre minutter før full tid fikk han på en eller annen måte kranglet med seg ballen helt opp til målstolpen
     (Bergens Arbeiderblad 02.07.1964/8)
  • jeg har diskutert eller kranglet med dem om kvinnesyn
     (Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)
  • guttene krangler om hvem som skal begynne [i ludospillet]
     (Benedicte Meyer Kroneberg Ingen skal høre hvor stille det er LBK 2010)
UTTRYKK
krangle seg til (noe)
mase seg til, insistere på (noe)
  • krangle seg til ekstra tid på eksamen
  • det hadde gått opp for henne at hun aldri hadde fått anledning til å krangle seg til noe
     (Marita Liabø Mafia LBK 2004)
  • han [fikk] krangla seg til å ha det minste rommet for seg selv
     (Sverre Knudsen Mannen som ble edru LBK 1999)
1.1 
gjøre vanskeligheter (med noe)
; søke å få i stand trette, strid
; lage bråk
EKSEMPLER
  • han skal bestandig krangle
  • krangle om betalingen
  • velkjent krangling mellom riks- og lokalpolitikere
SITAT
  • en bestyrer prøvde å krangle på inngåtte akkorder og særavtaler
     (Margit Harsson Stein LBK 2000)
2 
om maskin, kroppsdel e.l., muntlig
 ikke virke som forventet (til tross for gjentatte forsøk o.l.)
; ha vanskelig for å fungere (normalt)
EKSEMPLER
  • giret kranglet bestandig
  • motoren krangler når jeg kjører i høy fart
  • hoften hans har begynt å krangle