kosmopolitisme
substantiv
UTTALE[kåsmopoliti´smə]
ETYMOLOGI
fra fransk cosmopolitisme, avledet av cosmopolite 'verdensborger', fra gresk kosmopolites, se kosmopolitt; jf. suffikset -isme; jf. også kosmopolitisk
BETYDNING OG BRUK
verdensborgerånd
; verdensborgerlig sinnelag, innstilling, tendens
; det å være verdensvant
| jf. internasjonalisme
SITAT
-
opplysningstidens kosmopolitisme