Det Norske Akademis Ordbok

kosmopolitt

kosmopolitt 
substantiv
BØYNINGen; kosmopolitten, kosmopolitter
UTTALE[kåsmopoli´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk kosmopolites 'verdensborger', sammensatt av kosmos 'verden' og polites 'borger'
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 person som er fri for nasjonale fordommer
; person som anser hele verden som sitt fedreland, føler seg like mye hjemme overalt i verden
; verdensvant person
; verdensborger
SITATER
  • den dybe kløft … der i kamptiden havde dannet sig mellom nationalitetsstræverne og kosmopoliterne
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 170 1896)
  • Verdi som fuldt moden mand … udvider sin horisont, med bibehold af det nationale i sin kunst bliver han kosmopolit
     (Edvard Grieg Artikler og taler 187)
  • kosmopoliten som ikke vil vite av hjem eller fedreland
     (Lorentz Eckhoff Førerne i vår tids franske litteratur 39 1928)
  • det er umulig å føle slektskap med kosmopolitter
     (Trond Berg Eriksen Sør for Alpene, nord for Po 14 1997)
  • kosmopolitiske ideer ble, i likhet med den beslektede naturrettstenkningen, først utviklet i antikken – hos kynikerne og stoikerne. Kosmopolitter var de som hevdet at de var borgere av universet, de anså kosmos som den eneste gyldige enheten
     (Ellen Krefting Vestens idéhistorie 3 143 2012)
2 
dyr, plante som er utbredt over store deler av verden
SITAT
  • vår stornesle Urtica dioica er en utpreget kosmopolitt
     (Naturen 1996/312)