kosmopolitt - Det Norske Akademis ordbok

kosmopolitt

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; kosmopolitten, kosmopolitter

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

kosmopolitten

ubestemt form flertall

kosmopolitter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[kåsmopoli´t:]

ETYMOLOGI

fra gresk kosmopolites 'verdensborger', sammensatt av kosmos 'verden' og polites 'borger'

BETYDNING OG BRUK

litterært

person som er fri for nasjonale fordommer

; person som anser hele verden som sitt fedreland, føler seg like mye hjemme overalt i verden

; verdensvant person

; verdensborger

SITATER

den dybe kløft … der i kamptiden havde dannet sig mellom nationalitetsstræverne og kosmopoliterne

(Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 170 1896)
Verdi som fuldt moden mand … udvider sin horisont, med bibehold af det nationale i sin kunst bliver han kosmopolit

(Edvard Grieg Artikler og taler 187)
kosmopoliten som ikke vil vite av hjem eller fedreland

(Lorentz Eckhoff Førerne i vår tids franske litteratur 39 1928)
det er umulig å føle slektskap med kosmopolitter

(Trond Berg Eriksen Sør for Alpene, nord for Po 14 1997)
kosmopolitiske ideer ble, i likhet med den beslektede naturrettstenkningen, først utviklet i antikken – hos kynikerne og stoikerne. Kosmopolitter var de som hevdet at de var borgere av universet, de anså kosmos som den eneste gyldige enheten

(Ellen Krefting Vestens idéhistorie 3 143 2012)

dyr, plante som er utbredt over store deler av verden

SITAT