kopulativ
adjektiv
UTTALE[ko:´pulativ]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk, om verb
som forbinder subjekt og predikativ (og som bare sammen
med dette danner et fullstendig predikat)
EKSEMPEL
-
«være» er et kopulativt verb
2
grammatikk, om konjunksjon
som forbinder to ord, ledd eller setninger i et «både
– og»-forhold, f.eks. og, samt, likesom
SITAT
-
undgaa ofte gjentagne participialske og relative sætninger, og foretræk den copulative forbindemaade(Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 186 (1840) Jørgen Moe)
3
grammatikk, om (toleddet) sammensetning
hvor leddene er logisk sideordnet (og ikke siste ledd
er hovedord)
| jf. dvandva
EKSEMPEL
-
«rødgrønn» og «kronprinsregent» er kopulative sammensetninger