Det Norske Akademis Ordbok

kop

kop 
substantiv
BØYNINGen; kopen, koper
UTTALE[ko:p]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til kope
BETYDNING OG BRUK
1 
person som måper og glor
; tosk
 | jf. dølakop
SITATER
  • det høvde ikke altid det folk sa, at i en hop er det òg en kop
     (Peter Egge Hansine Solstad 36 1925)
     | blant mange finnes det alltid en tosk, tufs
  • vi bør alle vitne i narkotikasaker. Det er en borgerplikt
     (Jon Michelet Mannen på motorsykkelen 62 1985)
2 
dialektalt, kollektivt
 folk som møter frem for å glane
EKSEMPEL
  • det hadde samlet seg mye kop