Det Norske Akademis Ordbok

konspiratør

konspiratør 
substantiv
BØYNINGen; konspiratøren, konspiratører
UTTALE[kånspiratø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk conspirateur, av middelalderlatin conspirator; jf. konspirere
BETYDNING OG BRUK
person som konspirerer
; medsammensvoren
; konspirator
SITATER
  • Trotski … må være en farlig konspiratør
     (Per Imerslund Videre i passgang 222 1944)
  • nå var han altså kommet frem i verden, hadde avansert til fedrelandsforsvarer, til konspiratør!
     (Johan Borgen Ingen sommer 230 1946)