Det Norske Akademis Ordbok

konsertere

konsertere 
verb
BØYNINGkonserterte, konsertert, konsertering
UTTALE[konsærte:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. tysk konzertieren, fransk concerter, fra italiensk concertare, av latin concertare 'kappes'; jf. konsert
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk
 gi konsert(er)
; spille offentlig
SITATER
  • spøkefullt
     
    kattene konserterte ute på tomten
     (Peter Bendow Med egen inngang 32 1933)
  • i Aulaen konserterte favoritten blandt de unge norske pianister
     (Nationen 1934/239/3/7)
  • [komponistene] var enten teaterkapellmestre, korledere, i sjeldnere tilfelle også orkesterdirigenter – eller konserterende virtuoser
     (Dag Østerberg Brahms LBK 2003)
2 
musikk, om musikk hvor det veksles mellom solist(er) og orkester
 | jf. konsertant
EKSEMPEL
  • konserterende stil
SITATER
  • Raouls romance med den concerterende alto [i Meyerbeers «Hugenottene»]
     (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1831−1847 32)
  • kunstnere som gjør sig best i konserterende solospill
     (Nationen 1931/51/4/1)
  • kontrastene mellom de konserterende instrumenter og orkestret
     (Bergens Arbeiderblad 24.03.1950/2)
  • to blokkfløyter og to gamber er konserterende instrumenter [i Bachs kantate]
     (Aftenposten 01.03.1985/11)