konnotere
verb
MODERAT BOKMÅLkonnoterte, konnotert, konnotering 
preteritum
konnoterte
perfektum partisipp
konnotert
verbalsubstantiv
konnotering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kånote:´rə]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin connotare 'betegne, antyde'
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap
ha bibetydning av
; innebære
| til forskjell fra denotere
; jf. konnotasjon
SITATER
-
det første nivået … utgjør denotasjonen, som på neste nivå blir signifikanten i et nytt tegn, der signifikatet blir det konnoterte innhold
-
i tillegg til det denoterte budskap finnes det her også et konnotert