Det Norske Akademis Ordbok

konnotativ

konnotativ 
adjektiv
BØYNINGkonnotativt
UTTALE[kåno´t:ativ], [kåno:´tativ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin connotativus, til connotare, se konnotere; jf. suffikset -iv
BETYDNING OG BRUK
1 
språkvitenskap, om ord, uttrykk e.l.
 som har, er preget av konnotasjoner
; som vekker assosiasjoner, forestillinger (ved siden av den bokstavelige eller primære betydningen)
 | til forskjell fra denotativ
SITATER
  • det grunnleggende skille mellom det poetiske, eller konnotative sprog og det vitenskapelige, eller denotative sprog
     (Minervas kvartalsskrift 1964/4/449/1–2)
  • [Barthes] utforskning av språkets konnotative dimensjon
     (Karin Gundersen Roland Barthes 19 1989)
  • man blir … nødt til å velge ut de signifikanter man mener er konnotative
     (Karin Gundersen Roland Barthes 39 1989)
2 
språkvitenskap
 som gjelder konnotasjon(er)
 | til forskjell fra denotativ
EKSEMPEL
  • det er en konnotativ forskjell mellom ordene «toalett» og «dass»
UTTRYKK
konnotativ betydning
konnotasjon