konnetabel
substantiv
BØYNINGen; konnetabelen, konnetabler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konnetabelen
ubestemt form flertall
konnetabler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[koneta:´b(ə)l]
ETYMOLOGI
fra fransk connétable, av middelalderlatin constabularius 'stallbror'; samme ord som konstabel; betegnelsen skyldes at stillingen
i begynnelsen bare omfattet ledelsen av de kongelige stallene
BETYDNING OG BRUK
1
om eldre franske forhold
høy militær tittel i Frankrike (1060–1626), for
militær øverstkommanderende
SITATER
-
konnetablen af Frankrig
-
Frans I’s feltherre, konnetablen av Bourbon, … gik over til Karl V, fordi han var misnøid med avancements-forholdene i den franske hær
2
om eldre utenlandske forhold
lignende embete som konnetabel av Frankrike i enkelte andre land
SITAT
-
den mægtige og krigerske jarl Alan af Galloway, konnetabel af Skotland [dvs. «Lord High Constable of Scotland»]