konstabel
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; konstabelen, konstabler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
konstabelen
ubestemt form flertall
konstabler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[konsta:´b(ə)l], [kån-]
ETYMOLOGI
via tysk Konstabler fra middelalderlatin constabularius 'stallbror, teltbror'
BETYDNING OG BRUK
1
militærvesen, om eldre forhold
menig artillerist
1.1
militærvesen, om tidligere forhold
vervet mannskap i Marinen
; elev ved Sjømilitære korps
2
politi- eller brannmann med laveste tjenestegrad
| jf. overkonstabel, politibetjent
EKSEMPEL
-
en patruljerende konstabel
SITATER
-
[hun var] skarp som et rivejern og en turân og en kongstabel for både Forvaltersmuget og tværgaden
-
utenfor åstedet i Allégaten var det postert en konstabel