kongruere
verb
MODERAT BOKMÅLkongruerte, kongruert 
preteritum
kongruerte
perfektum partisipp
kongruert
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kåŋgrue:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin congruere 'treffe, falle sammen'; jf. tysk kongruieren, fransk congruer
BETYDNING OG BRUK
1
falle sammen
; stemme overens
; samsvare
; være kongruent
SITATER
-
jeg ved [at] min fremstillingsmaade ikke nøiagtig kongruerer med, hvad der har været lært i daværende lektor Stangs bekjendte verk(Morgenbladet 16.11.1883/1)
-
for Cihpewy-indianerne er det ikke bare i ritualene og offerhandlingene det sakrale og det verdslige kongruerer. Sammenfallet gjelder også det vi oppfatter som den materielle «virkeligheten»
3
språkvitenskap
stemme grammatisk overens, f.eks. i kjønn og tall
; ha, vise kongruens
EKSEMPLER
-
substantivet og adjektivet kongruerer
-
i norsk kongruerer adjektivet med substantivet som det står til
SITAT
-
bøyning av kongruerende ord