Det Norske Akademis Ordbok

kollimator

kollimator 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; kollimatoren, kollimatorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kollimatoren
ubestemt form flertall
kollimatorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kålima:´tor]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nylatin collimator, avledet av collimare (jf. suffikset -ator); se kollimere; jf. kollimasjon
BETYDNING OG BRUK
fysikk
 del av et spektralapparat hvor innkommende stråler samles til en parallell strålebunt