Det Norske Akademis Ordbok

kollegium

kollegium 
substantiv
BØYNINGet; kollegiet, kollegier
UTTALE[kåle:´gium], [kole:´gium]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin collegium 'embetsfellesskap', avledet av collega; se kollega; jf. suffikset -ium
BETYDNING OG BRUK
1 
samling av personer som utøver en felles myndighet, eller som har et faglig fellesskap
 | jf. bispekollegium, dommerkollegium, lærerkollegium
SITATER
  • ganske vist var det kjøbmændenes kollegium, som bestemte fiskeprisen
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 241 1916)
  • det akademiske kollegiums forsamlingsværelse
     (A-magasinet 10.03.1927/14)
  • han som ble tildelt hovedansvaret for å sveise regjeringen sammen til et kollegium, var uten innflydelse på personvalget(!)
     (Egil Sundar Kapitlet som aldri ble skrevet 135 1993)
  • i 1881 vedtok kollegiet ved Det Kongelige Fredriks Universitet … en krass resolusjon som tok avstand fra å plassere et teater i Studenterlunden
     (Nils Johan Ringdal Nationaltheatrets historie 13 2000)
2 
møte som et kollegium har
EKSEMPEL
  • i samlet kollegium
     | i samlet møte
SITAT
  • den rettsmedisinske kommisjon vil behandle [Hetlesaken] i kollegium
     (Dagbladet 1934/295/16/3–5)