Det Norske Akademis Ordbok

kollapse

kollapse 
verb
BØYNINGkollapset, kollapset, kollapsing
UTTALE[kåla´psə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via engelsk collapse, til middelalderlatin collapsus, perfektum partisipp av latin collabi 'falle, bryte sammen'; jf. kollabere
BETYDNING OG BRUK
1 
besvime, miste bevisstheten (især som resultat av utmattelse)
; få kollaps
SITATER
  • [skiløperen] kollapset i løypa
     (VG 1963/25/24/1–2)
  • en dag kom meldingen om at pasienten hadde kollapset
     (Rolf Egil Moe Ragnarok 44 1982)
  • han var nær ved å kollapse
     (Jan Kjærstad Oppdageren 50 1999)
  • Tanja danser til hun kollapser
     (Tonje Røed Udødelig med deg LBK 2001)
2 
styrte sammen
SITAT
  • et hus som kollapset under en bankett
     (Stig Sæterbakken Dirty Things LBK 2010)
3 
overført
 bryte sammen
SITATER
  • det var helt nødvendig å få utlånsvirksomheten under kontroll før poengsystemet kollapset
     (Thomas Lundbo Synkere og svevere 253 2010)
  • bankene kollapset og arbeidsledigheten økte
     (Carl Emil Vogt Fridtjof Nansen LBK 2011)