kollaboratør
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kollaboratøren, kollaboratører 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kollaboratøren
ubestemt form flertall
kollaboratører
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kålaboratø:´r]
ETYMOLOGI
via fransk collaborateur, fra middelalderlatin collaborator; se kollaborere og suffikset -ør; samme ord som kollaborator
BETYDNING OG BRUK
person som samarbeider med fienden (især med fiendtlig
okkupasjonsmakt)
SITATER
-
de opptrer som kollaboratører eller samarbeidsmenn for de kontrarevolusjonære krefter [i Tsjekkoslovakia](Østlandets Blad 1968/107/3/1–2)
-
de utallige kollaboratørene på lavere nivåer [i Vietnam]
-
man må … nøye seg med å lynsje kollaboratører eller skamklippe ungpiker som har vært intime med okkupasjonsmaktens soldater(Thomas Lundbo Synkere og svevere 21 2010)