Det Norske Akademis Ordbok

kollaborator

kollaborator 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; kollaboratoren, kollaboratorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kollaboratoren
ubestemt form flertall
kollaboratorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kålabora:´tor]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Kollaborator, fra middelalderlatin collaborator 'medarbeider'; samme ord som kollaboratør; se -ator
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 medarbeider
; kollega
SITAT
  • jeg har alltid fremholdt for mine kollaboratorer at kisen i Arvedals mine er gullførende
     (Johan Falkberget Kjærlighets veier 259 1959)
2 
foreldet
 kollaboratør
SITAT
  • som fremtredende kollaborator hadde han selvfølgelig [motorsykkel]
     (Aftenposten. Uketillegg 1960/3/3/7)