Det Norske Akademis Ordbok

koleriker

koleriker 
substantiv
BØYNINGen; kolerikeren, kolerikere
UTTALE[kole:´rikər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til latin cholericus 'som gjelder galle eller gulsott', fra gresk kholerikos 'gallesyk' til khole 'galle', ut fra den antikke forestillingen om at gallen påvirker det menneskelige temperament; grunnbetydning 'gallesyk person'; beslektet med kolera; jf. også suffikset -iker
BETYDNING OG BRUK
litterært
 kolerisk person (særlig mann)
 | jf. flegmatiker, sangviniker, melankoliker
SITATER
  • den lille, varmhjertede koleriker
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 25)
  • treneren [skjelnet] i sin behandling mellem kolerikerne og flegmatikerne
     (A-magasinet 16.06.1934/13)
     | fra artikkelen «Sporten i oldtiden»
  • den fredsommelige Benvolio … søker å stanse og skille dem, men kolerikeren Tybalt kan ikke la en anledning til strid gå fra sig
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 59 1939)
  • [han er] ingen koleriker som blir oppøst av eget raseri og mister konsentrasjonsevne
     (Roy Jacobsen Marions slør 155 2007)