Det Norske Akademis Ordbok

knue

knue 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; knuen, knuer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
knuen
ubestemt form flertall
knuer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[knu:`ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt knúi; jf. dansk form kno; beslektet med knoke
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 fingerknoke
SITATER
  • mit vil jeg ha, – hvislede han pludselig med sammenbidte tænder og knyttet knoe i Fastes ansigt
     (Jonas Lie Faste Forland 212 1899)
  • på hendene hans var huden skrukket, krøkte knuer [og kartnegler hadde han], store fingrer
     (Ludvig Holm‑Olsen (oversetter) Edda‑dikt 148 1975)
     | jf. oversettelse av samme passasje under kno