kløvje - Det Norske Akademis ordbok

kløvje

verb

MODERAT BOKMÅLkløvjet, kløvjet, kløvjing

preteritum

kløvjet

perfektum partisipp

kløvjet

verbalsubstantiv

kløvjing

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[klø`vjə]

VARIANTERkløve

(skjult klyvje)

ETYMOLOGI

av norrønt klyfja, avledet av klyf; se kløv

BETYDNING OG BRUK

legge kløv på (hest eller annet lastedyr)

SITATER

mens karlen kløvjede vor hest, jeg forud strøgen var min vei

(Jørgen Moe Samlede Skrifter I 25)
en kløvhest var kløvjet

(Jacob B. Bull Folkelivsbilleder I 378 1904)
[hesten] var kløvet med sækker og slikt

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 338 1925)

legge, binde en kløv

føre i kløv

; frakte med kløv

; fare med kløvhest

SITATER

[de] drev og kløvet hjem høiet fra nogen utslaatter

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 212 1925)
en umanerlig diger okse, som han bruker til å kløvje reinskjøtt med

(Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 60 1926)
slik høvelig gamp til at kløvje og rei’e

(Hans E. Kinck Driftekaren 20 1908)
dialektalt

om han kunde faa ut en melsæk, kom én ingen vei, hadde én ikke øik at klyvje paa

(Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 20 1918)
op til Møltemoen kunde én bare kjøre på vinterføre, om sommeren var det å kløvje eller bære allting i kass på ryggen

(Sigurd Hoel Veien til verdens ende 299 1933)
for 10 år siden leide jeg hest med fører og kløvet en dagsmarsj innover [fjellet]

(fjellforum.no 13.03.2013)

sjelden

bære i kløv

SITAT