kluss - Det Norske Akademis ordbok

kluss

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; klusset

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

klusset

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[klus:]

ETYMOLOGI

til klusse

BETYDNING OG BRUK

INNHOLDSFORTEGNELSE

det å klusse

; søling, klatting, rabling, overstryking med blekk, fargesaker, blyant

1.1

klatter, flekker av blekk, farger e.l. som er sølt utover en skriveside, tegning e.l.

; rabbel, overstrykning(er)

det å klusse

; unyttig, utidig, klossete arbeid, strev, behandling e.l.

2.1

tukling

2.2

overdreven degging

vanskelighet(er)

; bry

; ubehagelighet(er)

det å klusse

; søling, klatting, rabling, overstryking med blekk, fargesaker, blyant

1.1

klatter, flekker av blekk, farger e.l. som er sølt utover en skriveside, tegning e.l.

; rabbel, overstrykning(er)

EKSEMPEL

SITATER

en barnslig og samtidig uhyggelig bevisst skjønnskrift uten kluss og overstrykninger

(Terje Stigen Monolitten 193 1988)
tett og svart kluss kludret til av et sjabert viskelær

(Svein Jarvoll Et hvilket som helst glass vann 105 2001)

det å klusse

; unyttig, utidig, klossete arbeid, strev, behandling e.l.

SITAT

jeg sa at i realfag kan lærer og sensor ikke lage kluss med sine synser og skjønn: riktig besvarelse er riktig besvarelse

(Truls Gjefsen Finn Alnæs 46 1995)

2.1

tukling

SITAT