Det Norske Akademis Ordbok

kludre

kludre 
verb
BØYNINGkludret, kludret, kludring
UTTALE[klu`drə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. middelnedertysk klūteren 'utføre smått håndverksarbeid'; trolig avledet av klūt 'klump'; jf. klut; jf. kløtre
BETYDNING OG BRUK
1 
arbeide klossete eller slurvete
SITAT
  • i sin utålmodighed knækkede han en pensel og kludrede farver sammen
     (John Paulsen Stedbørn 248 1886)
1.1 
nå især
 skrive slurvete, stygt
EKSEMPEL
  • han kludret i margen på boken
SITAT
  • han kludret små stikkord på tavlen
     (Jan Kjærstad Oppdageren 260 1999)
2 
fikle
; tukle
SITATER
  • her er noget, de ikke faar kludre med
     (Bjørnstjerne Bjørnson Over Ævne II 128 1895)
  • [fiskene] har en biologisk klokke akkurat som oss, og den skal man ikke forsøke å kludre med
     (Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)
UTTRYKK
kludre og klusse med
rote til
; forkludre
  • I får i guds navn kluddre og klusse med jeres forhold, hvis I har lyst til det
     (Henrik Ibsen Vildanden 170 1884)