klirre
verb
MODERAT BOKMÅLklirret, klirret, klirring 
preteritum
klirret
perfektum partisipp
klirret
verbalsubstantiv
klirring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kli`r:ə]
ETYMOLOGI
fra tysk klirren; lydord
BETYDNING OG BRUK
1
om gjenstand av glass eller metall
frembringe, gi en rekke av raskt gjentatte eller samtidige
høye og skarpe lyd under dirring eller gnissing mot noe
KONSTRUKSJON
-
noe klirrer (mot noe)
-
det klirrer (i noe)
EKSEMPEL
-
klirrende strikkepinner
SITATER
-
hvor lystigt klirrer skjolde mod hinanden
-
glas og karaffel klirrer
-
hun stod i døren med en lampe, hvis kuppel klirret
-
en kraftig eksplosjon som fikk vindusrutene til å klirre i vide kretser(Aftenposten 1934/289/1/7)
-
der spistes i taushed uden anden lyd end klirringen af skeerne
-
mora mi har venninner med klirrende strikkepinner på besøk
-
det klirret av kniver mot tallerkner og teskjeer mot kopper(Vigdis Hjorth Gjennom skogen 90 1986)
-
det klirret dempet i alle ting. Glass, kopper og skåler
-
smykkene rundt håndleddet klirrer mot bordflaten(Christian Valeur Steffen tar sin del av ansvaret LBK 2009)
-
jeg hørte myntene klirre og sedlene rasle(Gaute Heivoll Himmelmannen 40 2020)
-
det plasket, klirret og dunket igjen fra kjøkkenet [under oppvasken](Kjersti Ericsson I begynnelsen var mødrene 84 2024)
2
om person
frembringe høy og skarp lyd ved å la noe (gjenstand av
glass eller metall) dirre eller gnisse mot hverandre
KONSTRUKSJON
-
noen klirrer med noe
EKSEMPLER
-
klirre med tekoppene
-
klirre med strikkepinnene
SITATER
-
[hun] klirret med bestikket(Geir Pollen Når den gule solen brenner LBK 2002)
-
[jeg] klirrer … med nøkkelknippet(Ingvild H. Rishøi Historien om Fru Berg 76 2011)