klenge
verb
MODERAT BOKMÅLklengte, klengt, klenging, klengning 
preteritum
klengte
perfektum partisipp
klengt
verbalsubstantiv
klenging, klengning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kle`ŋ:ə]
ETYMOLOGI
fra tysk klengen, grunnbetydning 'få til å springe ut med en klingende
lyd'
BETYDNING OG BRUK
skogbruk
få (frø av gran og furu) til å løsne fra frøskjellene
ved å tørke konglene
; (ved solvarme eller kunstig varme) tørke (innsamlede kongler)
for å få dem til å slippe frøene
| jf. frøklengning