klenge
verb
UTTALE[kle`ŋ:ə]
ETYMOLOGI
jf. norrønt klengjast 'klenge seg inn på'
BETYDNING OG BRUK
1
klynge seg, klamre seg (fast)
EKSEMPEL
-
barnet klenger på moren
SITATER
-
[hører man ikke] det vedhæftende i «klænge»
-
[tistel] klænged om husvæggene
-
han [løp] bort og klænget om mandens ben
-
han havde klængt der [på husmannsplassen] i ti aar alt og havde berget sig paa en maade| klort seg fast, prøvd å holde det gående
-
afsides, smaa gaarde, som ligger klængt ind i skogen, langt fra folk| klint inn i skogen
1.1
refleksivt
klenge seg
klamre seg
; presse seg
SITATER
-
de vaade paraplyer klænged sig forsagt op til hverandre
-
det er som om vi ikke kan puste uten en mann å klenge oss til
-
katten til Vigdis klenger seg inn til beina hennes(Aksel Selmer Bedringens vei LBK 2010)
2
være påtrengende, plagsom
SITAT
-
[kjerringen] gaar og kliner og klænger saa en aldrig faar fred
UTTRYKK
klenge på noen
stadig henge over noen
; plage noen med sitt påtrengende selskap
-
vær saa snil ikke at klænge saan paa mig, frøken Lili
-
det vilde være gagnløst at klænge paa ham før lunet ændrede sig| prøve å oppnå noe av ham, mase på ham
-
jeg synes alltid det er pinlig når Sara klenger på mennesker hun nesten ikke kjenner
klenge seg inn på noen
trenge seg inn på noen
-
en makeløs paatrængenhet … at komme her og klænge sig ind paa skikkelige folk midt i vildmarken
-
jenter som klenger seg innpå Dem, men som De ikke får med Dem i hotellsengen etterpå