Det Norske Akademis Ordbok

klaske

klaske 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLklasket, klasket, klasking
preteritum
klasket
perfektum partisipp
klasket
verbalsubstantiv
klasking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kla`skə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig fra nedertysk klatsen, klatsken; jf. også klask
BETYDNING OG BRUK
1 
om noe (mer eller mindre bløtt) som blir kastet, slengt, støtt e.l. mot noe (flatt); ofte med formelt subjekt
 gi fra seg, frembringe en kort, smellende eller plaskende lyd
EKSEMPEL
  • han slengte den våte skurekluten i gulvet så det klasket
SITATER
1.1 
fare, støte, falle (mot noe (flatt)) med en kort, smellende eller plaskende lyd
SITATER
  • overført, som adverb
     
    de klodsede complimenter paa ballerne … kan komme een saa kladskende lige op i ansigtet
     (Jonas Lie Familjen paa Gilje 181 1883)
  • [glasset] klaskede i knas mod væggen
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 180 1900)
  • [en veldig spyflue] klaskede mod ruden
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 48)
  • den tunge kroppen klask i bakken
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 63 1919)
  • regnet klasket mot de grønne og brune smaaruter
     (Hans E. Kinck Ungt folk 1 1924)
  • sommerbølgerne gik mot fjeldet, klasket og rislet tilbake med fjærestenene
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 204 1925)
  • det vaate tøiet klasket i gulvet
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 191 1930)
  • vi fik svært uvejr over os omnatten, så det klasket på tak-hunen
     (Knud Knudsens livsminner 118)
  • de tunge [ku]rukene skulle få klaske riktig inderlig ned i møkkarenna
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)
  • kanskje hører jeg ham, nede fra dypet, når han endelig klasker i bakken
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 125 1999)
  • vannet velter ned fra mønet, klasker ned på gresset
     (Tonje Røed Ferie LBK 1999)
  • det var noe nesten uanstendig over de svette kroppene våre som klasket sammen
     (Line Baugstø Skulle du komme tilbake LBK 2000)
2 
slå (ofte noe bløtt eller mykt) med en kort, smellende eller plaskende lyd (mot noe flatt eller hardt)
; daske (noe(n) med noe flatt) med en kort, smellende lyd
SITATER
  • med preposisjonen med
     
    [jeg hørte] provsten klaske med knivsryggen mod sit glas
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 66)
  • refleksivt
     
    lensmand Geissler satte sig, klasket sig en kraftig gang paa knærne
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 124 1917)
  • [kveitene] klasker spolene mot skibssiden i vilt raseri
     (Trygve Hjorth-Johansen Med Mørefiskere til Grønland 87 1925)
  • Meyer kom bort og klasket ham paa skulderen
     (Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden III 171)
  • Håkon Sørlie klasker mosete bær over kremporsjonene
     (Tove Nilsen G for Georg 177 1997)
  • ungdommene hilser på hverandre med å klaske håndflater mot hverandre
     (Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)
  • deltagerne … klasker løs på [bordtennis]ballen i høyt tempo
     (Øyvind Holen Groruddalen LBK 2005)
     | slår med racket
UTTRYKK
klaske til (noen)
slå, fike til noen med flat hånd
; daske til
 | jf. klask
klaske sammen (noe)
slå sammen med et klask, med en kort, smellende lyd
klaske tennis
slang, nå sjelden
 spille tennis (som mosjonsidrett)
  • bleknebbede pappagutter … rullet i fatterns bil ut til Madserud hvor de muntret sig med å klaske tennis
     (Dagbladet 30.06.1934/12)
  • vi vil komme bort fra uttrykket «å klaske tennis», for tennis er som alle andre idrettsgrener trening og atter trening hvis man vil hevde seg i toppen
     (Moss Avis 13.05.1978/5/2)
  • for ikke så mange 10-talls år siden inntok vestkantfolket fra Oslo og Bærum våre tennisbaner for å «klaske» litt tennis om sommeren, men i dag utøves heldigvis sporten av de brede lag av folket
     (Østlands-Posten 11.07.2011/16)