klake - Det Norske Akademis ordbok

klake

verb

MODERAT BOKMÅLklaket, klaket, klaking

preteritum

klaket

perfektum partisipp

klaket

verbalsubstantiv

klaking

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[kla:`kə]

ETYMOLOGI

til klake (substantiv); se også klaket

BETYDNING OG BRUK

gå over i fast form eller bli hard under innflytelse av kulde, eller dekkes av is

; fryse

SITATER

overført

her klarner saa koldt, det spraker og hjertet i bringen klaker

(M.B. Landstad Sange og Digte af forskjellige Slags 178 1879)
klær som klaket

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 253 1925)
overført

Eva klaket av frykt

(Karsten Alnæs Havherre og sjøtrell 95 1978)

1.1

ofte i passiv, også med tillegg av adverbial eller predikativ

få til å klake, fryse

SITATER

øienhaarene var klaket sammen av sne og is

(Ole Edvart Rølvaag Riket grundlægges 28 1925)
allerede klaker frosten hennes søkksvette tøi

(Jens Hagerup Juvi 155 1928)
vinduet … var klaket til av vår egen ånde

(Tulle Bang Bortenfor berg og nord for blåne 43 1958)
strømpene var gjerne klaket fast både til støvel og hud

(Alfred Hauge Ankerfeste 182 1965)
markene var klaket

(Karsten Alnæs Felttoget 27 1976)

ofte refleksivt

klumpe, klistre eller filtre seg sammen

SITATER

de tjæresvarte buene der skitten klaker seg utfor dørene

(Kjell Sandvik Stormen og andre fortellinger 476 1975)
håret klaket seg uskjønt om det grimete ansiktet

(Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda 70 1981)
utpå kvelden klaket det over av smeltet stearin, som laget et helt lite landskap under lysene

(Herbjørg Wassmo Dinas bok 289 1989)