Det Norske Akademis Ordbok

klake

Likt stavede oppslagsord
klake 
verb
BØYNINGklaket, klaket, klaking
UTTALE[kla:`kə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til klake (substantiv); se også klaket
BETYDNING OG BRUK
1 
gå over i fast form eller bli hard under innflytelse av kulde, eller dekkes av is
; fryse
SITATER
1.1 
ofte i passiv, også med tillegg av adverbial eller predikativ
 få til å klake, fryse
SITATER
  • øienhaarene var klaket sammen av sne og is
     (Ole Edvart Rølvaag Riket grundlægges 28 1925)
  • allerede klaker frosten hennes søkksvette tøi
     (Jens Hagerup Juvi 155 1928)
  • vinduet … var klaket til av vår egen ånde
     (Tulle Bang Bortenfor berg og nord for blåne 43 1958)
  • strømpene var gjerne klaket fast både til støvel og hud
     (Alfred Hauge Ankerfeste 182 1965)
  • markene var klaket
     (Karsten Alnæs Felttoget 27 1976)
2 
ofte refleksivt
 klumpe, klistre eller filtre seg sammen
SITATER
  • de tjæresvarte buene der skitten klaker seg utfor dørene
     (Kjell Sandvik Stormen og andre fortellinger 476 1975)
  • håret klaket seg uskjønt om det grimete ansiktet
     (Herbjørg Wassmo Huset med den blinde glassveranda 70 1981)
  • utpå kvelden klaket det over av smeltet stearin, som laget et helt lite landskap under lysene
     (Herbjørg Wassmo Dinas bok 289 1989)