Det Norske Akademis Ordbok

klabbe

klabbe 
verb
BØYNINGklabbet, klabbet, klabbing
UTTALE[kla`b:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av klabb
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt, muntlig
 klappe, trykke (noe vått eller klisset) (fast til noe, inn eller ned mot noe)
SITATER
  • blaaklokker og gulmaure [var] klabbet ned av regnen
     (Sigrid Undset Vaaren 21 1914)
     | av regnet
  • han klabbet [rypene som skulle stekes] ind i lere
     (Sigrid Undset Husfrue 103 1921)
     | bakte dem inn
UTTRYKK
klabbe til noen
muntlig
 klappe, slå til noen
  • «Rappen» … klabba te’n midt i synet
     (Vilhelm Dybwad Retten er satt 31 1937)
2 
refleksivt
 
klabbe seg
 mest dialektalt, muntlig
 trykke seg, presse seg, klamre seg (fast til noe)
SITATER
  • klabbe sig fast
     (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 173 1903)
  • [han] klabbet sig med sokkelabben fast til de glatslipte rullestener
     (Hans E. Kinck Guldalder 20 1920)
  • ikke engang bergjomfruen kan klabbe sig ind til det svarte berg
     (Hans E. Kinck Steder og folk 8 1924)
2.1 
om noe vått, klissete
 kline seg, legge seg, henge seg fast (til noe)
SITAT
3 
om noe vått eller klissete, særlig om kram snø på ski, ofte med formelt subjekt
 henge (klint) fast (til noe)
; kladde
SITATER
  • endnu klabbet haaret vaatt til hodet [etter sjøbadet]
     (Sigurd Hoel Syndere i sommersol 7 1927)
  • den nyfaldne sne var saa blød, at den klapped under høverne
     (Hans Aanrud Fortællinger I 28 1923)
  • det var akkurat saavidt det ikke klabbet under skierne
     (Sigrid Undset Vaaren 93 1914)
3.1 
med skifte av subjekt
EKSEMPEL
  • skiene klabber
4 
overført
 klisse
SITAT
  • [dekadentpoetene har] intet andet at gjøre end at ligge og klabbe med sine egne slappe fornemmelser
     (Arne Garborg Trætte Mænd 290 1891)