kjeppe
verb
MODERAT BOKMÅLkjeppet, kjeppet, kjepping 
preteritum
kjeppet
perfektum partisipp
kjeppet
verbalsubstantiv
kjepping
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çe`p:ə]
ETYMOLOGI
til kapp
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
kjeppe seg
mest dialektalt
søke å gjøre seg gjeldende
; te seg utfordrende
; opptre viktig
| jf. kjepphøy
UTTRYKK
kjeppe i
nå sjelden
si på en viktig måte
; sette i (med)
-
«Minda Henschen og fuldmægtig Yanke!» kjæppede fru Biermann i «Aa, Foged, – ud med det, jeg ser det paa Dem ... forlovede!»