Det Norske Akademis Ordbok

kjensgjerning

kjensgjerning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kjensgjerningen, kjensgjerninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kjensgjerningen
ubestemt form flertall
kjensgjerninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çe´ns-jærniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
sammensatt av kjenne og gjerning, grunnbetydning 'handling som gjerningsmannen har tilstått'
BETYDNING OG BRUK
noe (hendelse, forhold e.l.) som er fastslått med sikkerhet
; faktum
EKSEMPLER
  • det er en beklagelig kjensgjerning at laget er slått ut av kvalifiseringen
  • tiltaltes forklaring stemmer ikke med kjensgjerningene
SITATER
  • [jeg forliktes] bedre med middelalderens literære romantik end med sagaens kendsgerninger [nøkterne skildring av fakta]
     (Henrik Ibsen Gildet på Solhaug III 1883)
     | fra forfatters fortale
  • kendsgerningen er nu den, at han blev dømt og jeg frifunden
     (Henrik Ibsen Vildanden 29 1884)
  • [i kjærlighet til meg] gik hun i møllefossen. Den kendsgerning står fast
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 130 1886)
  • ikke blot kjendsgjerninger, men læreres og professorers meninger, hvilke vare langt sikrere og fastere i massen end almindelige kjendsgjerninger
     (Alexander L. Kielland Sne 107 1886)
  • en jurist går langt utenfor sitt mandat når han prøver å benekte kjensgjerninger
     (Dagbladet 1934/218/3/6)
  • [utopien] kan overleve noe … som ellers ville knuses i tidens kvern, i kjensgjerningenes døve mekanikk
     (Trond Berg Eriksen Den usynlige død og andre essays 30 1986)
  • det [var] en kjensgjerning at partneren til savnede kvinner ofte hadde noe med forsvinningen å gjøre
     (Tom Egeland Kongen 133 2020)